Hva er sosialt entreprenørskap

Sosialt entreprenørskap er et begrep som har fått en stor interesse de siste årene, og stadig flere personer og selskaper ser seg selv som sosiale entreprenører. Det har vokst frem miljøer som samler disse, og vi ser et stadig større tilfang av investorer som ønsker å satse på slike selskaper. Men hva er egentlig sosialt entreprenørskap?

En sosial entreprenør er en eller flere personer som ønsker å bidra til å skape en ny løsning på et sosialt problem.

En sosial entreprenør kan finne opp en ny teknologisk løsning eller utvikle en tjeneste som hjelper på problemet – ofte bedre enn før.

Tett på målgruppen

Av og til er disse innovative menneskene ansatt i offentlig sektor, såkalte intraprenører. De jobber ofte med sårbare målgrupper, ser uløste problemer og lager nye løsninger i egen organisasjon eller bedrift. Av og til opplever de at arbeidsstedet ikke ønsker å endre seg og at de må ta med løsningen ut av organisasjonen. Da blir de fleste nødt til å skape sin egen inntekt for å kunne leve av løsningen, og etablerer et selskap som selger teknologien eller tjenestene til de som trenger den. 

Andre ganger skapes disse nye løsningene av mennesker som selv har erfaring med et uløst samfunnsproblem. De velger da å starte et eget selskap i jakten på bedre løsninger for målgruppen. Ofte vil de utvikle sine løsninger i god dialog med målgruppen.

Dobbel bunnlinje

Dersom dette selskapet først og fremst er opptatt av å løse det aktuelle samfunnsproblemet, kaller vi dem sosiale entreprenører. Selskapet må da klare den vanskelige balansen mellom det å nå den sosiale ambisjonen de har, og det å tenke forretningsdrift for å få selskapet sitt til å overleve og vokse. Vi sier at de opererer med en “dobbel bunnlinje”, som betyr at de skaper både sosiale og økonomiske resultater.

Hvem betaler?

Utfordringen for sosiale entreprenører er ofte at menneskene de forsøker å hjelpe ikke har evne til å betale for tjenestene eller teknologien de trenger. Da er man nødt til å finne andre som er interessert i å løse det samme problemet, som kan betale for at tjenestene eller teknologien leveres. I Norge har vi et så godt utbygd velferdssamfunn at de fleste som har sosiale utfordringer er i kontakt med ett eller flere av “hjelpesystemene”. Utfordringen vil da være å overbevise dem om at dette er en bedre løsning som de burde investere i, ta i bruk eller formidle til sine “brukere”.